Fattigdom betyr at man mangler ressursene som trengs for å kunne leve et fullverdig liv. Det handler om mer enn å ha nok penger til grunnleggende ernæring. Når man sliter med å få endene til å møtes, leder det ofte til utenforskap og begrensede muligheter til å delta i samfunnet på lik linje med andre.
FN anslår at rundt 10 prosent av befolkningen i Norge lever under den relative fattigdomsgrensen, som er definert etter om du tjener mindre enn 60 % av medianinntekten. Samtidig som forskjellene i samfunnet vårt øker, har vi et voksende utenforskap. Fattigdommen i Norge er ikke livstruende, men man står i risiko for både feilernæring og psykiske plager.
Fattigdom er ikke nødvendigvis noe som vises på utsiden. De som lider vil ofte forsøke å skjule det, men mangler sentrale levekårsgoder som er nødvendige for å ha en akseptabel levestandard; for eksempel å eie en vaskemaskin, ha råd til å reise på ferie, delta i fritidsaktiviteter eller bursdager med gaveplikt. Hvem som helst kan bli uføretrygdet, gjeldsslave, minstepensjonist, enslig forsørger, konkursrammet, offer for familievold eller havne i rehabilitering etter uheldige livsvalg. De synlige fattige er ofte rusavhengige, hjemløse eller tiggere, men de usynlige kan være din nabo, klassekamerat, venn eller kollega.
Fattigdom kan ramme hvem som helst, men noen grupper er mer utsatt enn andre. Flyktninger og innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn er sterkt overrepresentert blant personer med vedvarende lav inntekt. De som lider av psykiske plager eller rusavhengighet, risikerer å falle utenfor både økonomisk og sosialt. Pensjonister og alderspensjonister som bor alene er en sårbar gruppe som det kan være vanskelig å fange opp. Langtidsledighet gjør det ekstra utfordrende å komme seg inn i lønnet arbeid. Unge enslige, enslige forsørgere, par med små barn og familier med tre eller flere barn kan slite med å få endene til å møtes. Langtidssyke, mottakere av sosialhjelp, hjemløse og personer som har vært i fengsel risikerer også å tilhøre det vi kan kalle utenforskapet i samfunnet vårt.
Over 115 000 barn i Norge vokser opp i familier med lav inntekt og dette tallet økte med 26 % fra 2013 til 2017. Barnefattigdom overgår nå fattigdommen blant voksne, i både antall og vekst. Nesten 4 av 10 innvandrerbarn lever med vedvarende lav inntekt, et tall som er doblet de siste ti årene. I et land som Norge, hvor den generelle levestandarden er høy, defineres fattigdom som mer enn fysisk overlevelse. Det betyr at fattigdom ikke bare handler om mangel på mat, klær og tak over hodet. Det omhandler også mangel på muligheter for å delta sosialt på lik linje med resten av samfunnet. Barn, som voksne, trenger relasjoner med jevnaldrende for å ha et godt liv. Ungdommen selv sier at det verste med å være fattig, er at du ikke kan bli med på det samme som andre kan.
Kilde: Bufdir.no
